Riket er snÃ�¸belagt vinterfjell,
Palasset er hugget i is.
Dronningen svÃ�¸pes i isbjÃ�¸rnfell,
vinden er stille bris.
PÃ�¥ Dronningens bleke kinn danser tÃ�¥rer
i frykt av at sol skal smile.
Ved enhver av de illsinte, drepende vÃ�¥rer
vil Dronningens land, beboere tine.
Dronningens trone,
krystall pÃ�¥ krystall.
Et land bygd av kulde
pÃ�¥ Kviteheims-hall.
Palasset vil smelte, riket dÃ�¸r.
En isdronning ser sitt verk forsvinne,
folket av Kviteheim gÃ�¥r hen og tÃ�¸r.
Atter en vinter ser hun svinne.
Dronningens trone er kulderÃ�¸yk.
Nattefrost gÃ�¥r for Ã�¥ret.
Borte er frossen snÃ�¸lett fÃ�¸yk,
borte er snÃ�¸en i hÃ�¥ret.
Dronningen kryper sammen pÃ�¥ fellen,
alene forlatt pÃ�¥ grÃ�¥svart bakke.
I vente pÃ�¥ kvelden bak senhÃ�¸stkvelden
bÃ�¸yer hun sÃ�¥rt en blinkende nakke.
Dronningen eldes i sommerhalvÃ�¥ret,
bleke kinn blir gustne og grÃ�¥.
SÃ�¸lvfargen blir til tare i hÃ�¥ret.
Hun skrumpes, farges, dager skal gÃ�¥.
Dronningen fÃ�¸ler at tiden er omme,
ber at en frostnatt snart vil komme.
