Vandrende, alene.
Herre over egen skjebne.
Fortsatt kun for noen,
simpelten en brikke plassert i live
for Â�¥ flyttes.
Akk sÂ�¥ snevre grenser,
usÃ�¨mmelig Â�¥ tÃ�¨ye.
"Sannheten" florerer der,
bak fasadens murer.
Tabu's palasser,
skriker etter sjeler.
Arvede normer, altsÂ�¥ plagiat!
Hvem bygde sÂ�¥ en sÂ�¥dan bremsekloss
pÂ�¥ "vÂ�¥r" klode?
Hvem forpurret individ?
Hvem kalket sine vegger
og kalte dem for rene?
Prikker pÂ�¥ en mÂ�¥ne,
ubetydelig luft!
Men svarene det har de,
plantet godt i hug.
Tappet for evulosjon,
som en elv av olje...
Substans av fortid.
Slikt ett lite univers.
Slik en praktisk fabrikert tilvÂ�¦relse.
Slikt et falmet paradoks.
Og for dette skal man strebe!?!
